HISTORIER fra VIRKELIGHETEN

Da Gud brukte telefaks Det er krigens tid. Året er 1941. 22.desember stamper en norsk båt seg fram i Irskehavet. Om bord er 36 mann i høyspenning, for tyske ubåter jakter slike skip som forsyner England med olje, bensin og mat. Mannskapet har forstått at ubåter ikke er langt unna. De har opplevd slikt før - det er ikke kjekt, men de har greid seg. Da skjer det! Torpedoer treffer, og snart er båten havets bytte. Halvparten av besetningen går ned med skipet. De andre klarer å komme seg i livbåten. Ubåten stimer videre denne gangen på jakt etter et nytt bytte. Slik er krigens brutalitet. 18 mann er i livbåt - overlatt til havets luner. Kan det komme en båt og plukke dem opp? De vet ikke... Etter halvannet døgn er fire døde. De andre prøver å holde motet oppe, men å være midt på det åpne havet er nokså håpløst. I dag er det julaften. Hvordan er det hjemme? Hvordan vil det gå med dem her på havet? Kapteinen, Alf Malmberg, sitter ved siden av Kjell Jungmann - 17-åringen som hadde mønstret på. Han har fått stygg medfart, og ligger helst og sover. Kapteinen vil være hos ham. Kl.15:00 slår Kjell plutselig øynene opp. Han ser på kapteinen. "Kaptein, vil du synge en sang for meg? Det er en jeg er så glad i." -Hva for en sang er det? "-Jeg er en seiler på livets hav." Det kommer rolig fra Kjell. Kapteinen tenker med seg selv: Den sangen har jeg aldri hørt - kan ikke tekst eller tone. Kjell ser forventningsfullt på ham. Da åpner kaptein Malmberg munnen og begynner å synge. Han ser foran seg, som på et bokblad. Første verset - tonen kommer av seg selv: "Jeg er en seiler på livets hav, på tidens skiftende bølge. Den Herre Jesus meg kursen gav, og denne kurs vil jeg følge. Jeg stevner fram mot de lyse lande med livsens trær på de skjønne strande, hvor evig sol og sommer er." Neste vers følger, og kapteinen fortsetter å synge - alle seks versene av sangen han ikke kan - for Kjell Jungmann. Siste vers er slik: "La ankret falle! Jeg er i havn i ly av brenningens vover! Jeg kaster meg i min Frelsers favn, han som har hjulpet meg over. Og kjente, elskende stemmer kaller, mens ankret sakte og stille faller i evighetens lyse land." Da siste strofe er slutt, går det et smil over Kjells ansikt. Det kommer et sukk - og han sovner inn for godt... Malmberg blir berget, og fortsetter å seile - overlever krigen. Men han kunne ikke glemme Kjell og sangen han ikke kunne. Når han kommer hjem til Norge, besøker han Kjells mor for å fortelle om Kjells siste timer. De blir sittende og snakke sammen. Da forteller hun: "Jeg kjente meg så urolig tida før jul i 1941. Det var noe galt med Kjell. På julaften ettermiddag tok jeg gitaren, og sang en sang som Kjell hadde vært så glad i fra han var liten. Da jeg var ferdig, skjønte jeg at Kjell var død - og hadde fått det godt..." Malmberg sitter og tenker at han nok ikke trenger å spørre... men spør likevel: -Hva for en sang var det? "-Jeg er seiler på livets hav..." Det ble et underlig møte mellom disse to.

Mer enn vi ber om Han var leder av kirkens ungdomsprosjekt, men hadde ikke råd til de beste hjelpemidlene i starten. En dag kom en fra Holy Riders innom kontoret og så ham sitte der og klapre på en gammel manuell skrivemaskin. Han flirte litt, og spurte ham om han ikke heller burde bruke en datamaskin. Ungdomslederen svarte at det burde han nok, men det hadde han ikke råd til å kjøpe. Mannen fra Holy Riders så på ham, og sa: "Ja, men da må vi jo BE om at du får det, da!" Noen dager senere lå ungdomslederen på stranda og slikket sol mens han hørte på radioen. Der ble det sagt at det skulle være en konkurranse der førstepremien var en datamaskin. Konkurransen gikk ut på å lage en kake, og en jury skulle bedømme hvem som hadde laget den kaken de likte best av utseende. Ungdomslederen tenkte at det kunne han jo prøve, selv om han var i konkurranse med de beste konditorne i byen. I neste øyeblikk fikk han en ide: Lage en kake som ser ut som den gamle skrivemaskinen han hadde. Han gikk i gang, laget en svart sjokoladekake i flere plan, brukte Nonstop som skulle forestille tastene, og saltstenger som forestilte armene bokstavene var festet til. Ungdomslederen leverte kaken, og tenkte ikke mer over hele konkurransen. En tid senere kom han plutselig på konkurransen, og fant ut at vinneren skulle utropes samme dag. Han gikk for å se hvem som kom til å vinne – og HAN ble ropt opp som vinner! Å lage forløperen til datamaskinen, var helt genialt! Han ble spurt om hvem han var, og hva han gjorde, og fikk fortelle både om ungdomsprosjektet og hva han trodde på. Lederen av konkurransen spurte da om han kunne bruke en datamaskin. Ungdomslederen svarte at det kunne han ikke. Da henvendte lederen seg til leverandøren av datamaskinen, og spurte: Da leverer dere vel opplæring også med i pakken? De svarte selvfølgelig ja. Ungdomslederen fikk ikke bare datamaskinen som Holy Riders ba om, men i tillegg kurset han trengte for å kunne utnytte den på best mulig måte - og fikk dessuten markedsføre prosjektet.

Svaret på hennes bønn En kvinne følte seg ganske ensom. Mannen var død, og hun satt som regel alene i huset sitt. En morgen hun våknet, følte hun ekstra på ensomheten, og sendte en tanke opp til Gud – ser du meg fortsatt, Gud? Hvis du ser meg, vil du da vise det ved å la en fugl synge for meg? Et øyeblikk etterpå hørte hun en svart-trost som sang i det fjerne... Men så tenkte hun med seg selv at dette kunne jo være helt tilfeldig – det var jo vår, og tida for fuglesang. Det var ikke så sikkert at det var et svar til henne... Så hun ba igjen – hvis det er slik du tenker å svare meg, kan du da ikke sende den litt nærmere? Det gikk et øyeblikk, og så satt svart-trosten i bjørka rett utenfor vinduet, og sang de vakreste triller. Den tidde litt, og sang igjen. Dette skjedde tre ganger, og så fløy den sin vei. Det hadde aldri skjedd før, og har aldri hendt igjen – men kvinnen forsto at det var svaret på hennes bønn.

Gud vet hvor du bor Predikanten Arne Aano var på en møteserie i Randaberg for en del år tilbake. En dag kom en gutt til ham og spurte om det var slik at han skulle til Amerika. "Ja, det stemmer det", svarte Arne. Gutten tok opp en lapp av lomma og sa: " Bestemor spurte om du kunne ta med denne og gi til sønnen hennes." Arne tok lappen og kikket på den, og sa: "Men det står ikke noen adresse her – hvor bor denne sønnen?" Gutten svarte: "Bestemor sa at det visste hun ikke, for han reiste til Amerika for 40 år siden, og hun hadde ikke hørt noe fra ham siden han reiste. Men hun sa også at Gud vet det, for det står i Bibelen at Gud kjenner alle og vet hvor de bor." Arne så på gutten, og sa: "Amerika er STORT, det. Har din bestemor begynt å bli litt rørete i det siste?" Gutten så opp på ham og sa: "Nei, det har jeg aldri merket noe til - tvert imot! ...og bestemor sa at hun ber for ham hver dag." Arne puttet lappen i brystlommen, og tenkte med seg selv at maken til umulig oppgave hadde han aldri fått før. Han reiste til Amerika, og begynte sin turne på vestkysten. En morgen sto han opp litt tidligere enn vanlig for å nyte stillheten før trafikken begynte. Han gikk ned til nærmeste aviskiosk, og spurte etter dagens avis. En mann som sto i kiosken hørte at han hadde fremmed aksent, og spurte om han var fra et annet land. "Ja", sa Arne, "jeg er fra Norge." "Det er jeg også", sa mannen, "Hvor i Norge kommer du fra, da?" "Outside Stavanger", svarte Arne. "Det gjør jeg også", svarte mannen, " jeg kommer fra Randaberg." Arne ble nærmest lamslått... og tok forsiktig lappen ut av skjortelomma og rakte den til mannen. Han brettet den opp og leste innholdet…"Lever mor mi ennå?", spurte han, "Det er førti år siden jeg reiste hjemmefra." Han ble med Arne tilbake til hotellrommet, og innså at "noen" hadde visst om ham og fulgt med ham i alle disse årene ... Arne reiste tilbake til Norge, mannen ble med ham og møtte igjen sin mor... og Arne hadde lært at Gud var i stand til å gjøre langt mer enn han noensinne kunne forestille seg...

De merkelige sporene Et ungt ektepar var engasjert i hjelpearbeid i Bhutan, og var på tur i Himalaya. De hadde vært oppe på en av toppene, og skulle ned til bebyggelsen som de så vidt skimtet langt der nede. Men de gikk seg vill - kom vekk fra stien, og visste ikke hvor de var. De var helt i villrede og visste ikke hvor de skulle gå. Da fikk de plutselig se noen tydelige spor litt lenger framme... sporene begynte tilsynelatende midt ute i snøen. De tenkte at de fikk prøve å følge dem, så kanskje de kom til folk. Etter å ha fulgt sporene en stund, oppdaget de plutselig stien igjen... men da var det ingen spor å se lenger. De sluttet midt i snøen... men de hadde vist veien så lenge det var nødvendig for å finne tilbake til stien de hadde mistet...

Den takknemlige spurven En mann kom hjem etter å ha vært ute og spasert en liten tur. På tunet satt det en liten spurv. Da mannen gikk mot døra, hoppet spurven helt bort til ham. Mannen låste opp, åpnet døra og gikk inn. Spurven hoppet etter. Mannen bøyde seg forsiktig ned mot spurven. Den satt helt rolig. Mannen tok forsiktig spurven i hånda si, og løftet den opp. Spurven gjorde ingen motstand, og var helt rolig. Mannen så at spurven hadde noe i nebbet, og da han så etter, så han at det var en tyggegummi som spurven sikkert hadde trodd var spiselig. Tyggegummien hadde klistret nebbet helt igjen på spurven, så den ikke kunne åpne det. og kunne da heller ikke ta til seg mat... Mannen tok med seg spurven inn på kjøkkenet, fjernet forsiktig tyggegummien fra nebbet og så etter at alt var vekke. Deretter åpnet han kjøkkenvinduet, og spurven fløy av gårde. Dagen etter satt mannen på kjøkkenet og spiste frokost. Plutselig så han en liten spurv som kom flygende helt inntil vinduet. Den sto nesten stille i luften og kakket litt på vinduet med nebbet før den fløy sin vei igjen. Dette skjedde tre dager på rad... som om spurven ville takke for noe... Spurven hadde vist tillit, og overgitt seg til mannen for å løse det som var umulig å klare selv... og den hadde fått hjelp!

Tid til samtale En eldre kvinne gikk en dag en tur i byggefeltet hvor hun bodde. Da kom hun forbi en ung kvinne som var ute i hagen og stelte blomstene, og hun stoppet og snakket litt med henne. Den unge kvinnen ba henne inn på kaffe, og de gikk inn på kjøkkenet sammen. Hun serverte kaffe og noen drops som var det eneste hun hadde å by på, og ble sittende å prate lenge... ikke om vær og vind, men om ting som den unge kvinnen tenkte spesielt på. Da de hadde pratet en lang stund, ba den unge om ikke den eldre kvinnen også kunne være med ned i kjelleren og snakke med mannen som satt og jobbet ved tegnebrettet sitt. Den eldre kvinnen fulgte med ned i kjelleren. Mannen ryddet straks bort alt han var travelt opptatt med, og de ble sittende og prate om det som lå dem spesielt på hjertet. Begge hadde et tydelig behov for å møte et menneske som brydde seg og var villig til å lytte... Den eldre kvinnen gikk hjem og takket Gud for det hun hadde fått oppleve i møtet med disse to menneskene. Uten å ane det, hadde de fylt henne med glede og takknemlighet! Og naboene...

Den utstøtte En pensjonert kvinne fikk høre at en ungdom i nabolaget var død. Han hadde ikke vært av de i samfunnet som ble sett opp til, og hadde kort og godt drukket seg i hel. Foreldrene var heller ikke godt ansett i miljøet i bygda, for også de drakk, og var nærmest avskydd. Den eldre kvinnen syntes synd på foreldrene, og gikk til blomsterbutikken og kjøpte en blomst til dem. Ekspeditøren spurte om blomstene skulle bli sendt opp, men kvinnen sa at hun hadde tenkt å levere dem selv. Ekspeditøren spurte forbauset: "Har du tenkt å gå inn til disse folkene?" Kvinnen svarte at det hadde hun. Hun gikk, og banket på. En engstelig kvinne åpnet døren forsiktig på gløtt og spurte: "Har du tenkt å komme inn?" Kvinnen svarte at dersom det ikke var ubeleilig, så ville hun gjerne komme inn og prate litt. Hun fikk komme inn, men døren ble omhyggelig lukket etter dem. De satte seg på kjøkkenet og pratet litt, og så begynte moren å fortelle om sitt eget liv. Det var et liv med mange vonde opplevelser, nederlag og fortvilelse. Nå fikk hun møte et menneske som lyttet uten å fordømme. Hun fikk legge av seg fortvilelsen, og sette ord på det vonde som var gjemt i et sårt hjerte. Den pensjonerte kvinnen kunne siden berette at det som moren hadde opplevd, kunne knekke selv det sterkeste menneske. Hun fikk lov til å komme inn, og den utslitte og oppgitte moren forsto at også hun var et menneske som hadde verdi, og som noen brydde seg om. Organisert virksomhet eller veldedighet var ikke for denne kvinnen - det var langt utenfor hennes rekkevidde. Men det var ett menneske som brydde seg om henne ... AKKURAT det hun hadde behov for!

Jon Uteligger Gamle Jon var uteligger i en by i USA, og ble regnet som en av de "fiolette" i befolkningen. Presten i menigheten som Jon "tilhørte" bodde like ved kirken, og en dag la han merke til noe uvanlig... Jon stavret seg inn i kirken. Bygningen sto alltid åpen, men dette var ikke noe vanlig sted å se Gamle Jon. En liten stund etter kom Jon ut igjen og gikk sin vei. Dette gjentok seg dag etter dag. Presten lurte på hva Jon gjorde i kirken, og en dag listet han seg inn da Jon kom. Han ønsket å finne ut hva gamle Jon foretok seg. Han så at Jon stavret seg opp til alteret. Der knelte han ned, og ba en enkel og høyst uvanlig bønn: "Jesus, jeg er Gamle Jon." Deretter gikk han ut igjen. En dag la presten merke til at Jon ikke kom slik han pleide. Presten tok kontakt med politiet, og spurte dem om de visste om noe var hendt med "Jon Uteligger" - alle kjente ham. Han fikk til svar at Jon var kommet ut for en ulykke, og var blitt hardt skadd. Han lå på sykehuset, og selv om han var ved bevissthet, sto nok ikke livet til å redde. Presten reiste med en gang til sykehuset for å besøke ham. Da han kom inn i rommet, var det tydelig at Jon kjente ham. Presten sa: "Jeg er kommet for å besøke deg, Jon." Jon svarte: "Prest, jeg har allerede hatt besøk - av Jesus. Han kom inn og stilte seg opp foran senga mi, og så sa han: Jon, Jeg er Jesus! ...og nå, prest, er gamle Jon frelst." Jon hadde bare en ting å komme med: seg selv. Men Jesus hørte den gamles bønn, og møtte ham akkurat slik!